Camilla Grythe

Camilla Grythe-vernissasje på Galleri Finearts

7. mai 2015 var jeg på vernissasjen til Camilla Grythes utstilling Sign of Times i Galleri Fineart på Tjuvholmen i Oslo. Tidligere hadde jeg kun sett bildene hennes i aviser og tidsskrifter. Det var noe helt annet å se dem i full størrelse – noen av dem er over fem meter lange. Utstillingen hadde to hovedtemaer. Noen av bildene viste lettkledde damer og resten gatebilder New York, hovedsakelig nattestid. Selv om jeg overhodet ikke har noe imot å se lettkledde damer, var det nattebildene fra New York jeg ble mest begeistret for, spesielt hvordan Grythe greier å male så byens utallige gatelys og reklameskilt formelig lyser ut av lerretet.

signatur

Karoline Kaaber

 

Kaaber HX300-DSC03025

Av nyere malere er det utvilsomt Karoline Kaaber jeg har lagt mest merke til. Kanskje fordi bildene hennes gjerne er inspirert av motiver fra Grünerløkka, som jeg selv har lagd en del bilder fra. 3. mai 2014 var jeg på åpningen av hennes andre separatutstilling på Galleri Ramfjord i Oslo. Jeg er overbevist om at hun er en kunstner vi etter hvert kommer til å høre mye om.

signatur

Leonid Afremov

2471864Den hviterussiske maleren Leonid Afremov, som på sine eldre dager er bosatt i Mexico, lager bildene sine utelukkende med palettkniv. Motivene er gjerne svært fargerike, ofte trær og gatelykter som speiler seg i våte gater og fortau. Han har sjelden bilder på utstilling og selger nesten utelukkende via nettet, hvor folk bestiller bildene fra hjemmesiden hans. Jeg har selv gjort det og er den stolte eier av et av bildene hans. Jeg har for moro skyld også lagd en template til malerprogrammet mitt (Dynamic Auto-Painter) som imiterer stilen hans. Denne har slått godt an i miljøet og er blitt brukt av en del andre digitalmalere, hvorav noen har fått solgt bilder lagd med den. Det har ikke jeg greid så langt. Men jeg har ikke forsøkt så hardt heller, siden jeg vel foretrekker å få lagd og solgt bilder som har sin egen unike stil og ikke ser ut som (dårlige) kopier av Leonid Afremov.

signatur

Mediachance

Det ser ut til å være et aksiom at man ha Adobe Photoshop for å bearbeide bilder og Adobe Premiere Pro for å arbeide med videoredigering. Så langt har jeg greid meg tålelig bra uten noen av delene, enda jeg har bearbeidet atskillige tusen bilder og redigert en smule video. Det finnes et utall alternativer til Adobe-produktene som hverken koster skjorta eller har en høy læringsterskel. For noen få siden kom jeg over det kanadiske firmaet Mediachance, som stort sett er et énmannsforetak og drives av programmereren Roland Voska, tidligere polakk og kjent som Oscar blant venner.

Mest kjent er nok Mediachance for DVD-redigeringsprogrammet DVDlab Pro, som er noe av det mest avanserte man finner til hjemmebruk.

Selv har jeg hatt mest glede av Dynamic Photo HDR, som redder kontrastrike bilder og får fram detaljer i skyggepartiene man knapt ante var der. Digitalkameraer, spesielt de kompakte, har et elendig dynamikkområde i forhold til øyet. Ved motiver med store kontraster, som i solskinn, må man velge mellom å la det gro igjen i skyggene eller få høylysene overeksponert – eller eksponere midt på treet slik at hverken skygge eller høylys blir helt perfekt. Med Dynamic Photo HDR kan man få fram detaljer i hele bildet:

Originalbildet til venstre  er blitt eksponert etter den lyse himmelen, og dermed har kirken (Sagrada Familia i Barcelona) blitt altfor mørk. Prøver man å forbedre dette ved å lysne bildet, vil kirken kanskje bli bra, men himmelen vi bli helt hvit. Med HDR-programvare kan man lysne mørke partier og beholde de lyse uendret, eller endog la dem bli mørkere. Som man ser på bildet til høyre, har himmelen fått mer struktur og er blitt mye mer interessant enn den var på originalbildet. I tillegg har løvverket blitt friskt grønt istedenfor svart, og alle andre detaljer er blitt langt tydeligere enn på originalen. Rent generelt vil nesten alle bilder bli klarere og mer spennende ved behandling i Dynamic Photo HDR. Grå skyer får struktur, mørk vegetasjon blir seende grønnere og mer innbydende ut.

Dynamic Auto-Painter er min andre favoritt. Med dette spennende programmet kan man lage malerier på PC-en. Man mater inn et foto og velger en av de mange malerstiler som følger med programmet, justerer kanskje et par parametere – og  noen minutter senere har man noe som minner om f.eks. van Gogh eller Monet eller er i en stil man selv har utviklet. Man kan skanne inn sine egne penselstrøk og utvikle sin egen  fargepalett og dermed lage sin egen, helt unike stil om man vil.

 

Photo Reactor er et meget særpreget bildebehandlingsprogram hvor man opererer med noder istedenfor layers. Her skal man kunne få til hva som helst, også ting som Photoshop ikke vil være i stand til. Dette programmet er for de mer avanserte. Her kan man også lage sine egne effekter hvis man behersker C/C++.

Photo Blend er et spennende program hvor man kan sette sammen nye bilder av deler av andre bilder på en uhyre naturtro måte. Photo-Brush 5 er et  avansert bildebehandlingsprogram, men foreløpig uten støtte for layers, for dem som måtte trenge det. RealDraw Pro V er et meget originalt tegneprogram som kombinerer både bitmap- og vektortegning. Mediachance kan også by på et utmerket video-redigeringsprogram, Edit Studio 6, som har et ubegrenset antall lyd- og videospor og mange effelter. Og foruten alt dette finner man bl.a. programvare for å lage sømløse teksturer og litt av hvert ellers på Mediachances hjemmeside:

http://www.mediachance.com/

Digitale penselstrøk

Datagrafikk kan være så mangt. Det kan defineres som kunstnerisk utførte arbeider som er framstilt ved hjelp av en datamaskin.  Selve motivet kan tilvirkes på mange forskjellige måter. Man kan tegne på skjermen, enten ved hjelp av en slags penn som trykkes mot en digitaliseringsplate eller ved hjelp av en mus. Mange bruker fotos, tradisjonelle tegninger, 3-D-grafikk eller video som utgangspunkt. Materialet overføres til datamaskinen for videre behandling, ofte i Photoshop. Marianne Heske var en pioner på området i Norge og lagde digre silketrykk av enkeltbilder tatt med videokamera.

Her skal jeg fortelle litt om en av teknikkene jeg bruker til å lage mine digitale malerier. Jeg kaller dem det, siden de er framstilt digitalt og til forveksling ligner på malerier. Jeg har en mengde programvare tilgjengelig, men den viktigste i denne prosessen er Dynamic Auto Painter. Dette programmet kan (iallfall til en viss grad) simulere teknikken til en mengde kjente kunstnere, som Monet, van Gogh, Cézanne med flere.

I eksemplet til venstre har jeg funnet et solsikkefoto på nettet og latt programmet gjenskape bildet i henholdsvis van Goghs og Monets ånd. Hvorvidt det er blitt en vellykket imitasjon av de nevnte kunstnere, kan selvsagt diskuteres. Man kan iallfall se at de er temmelig forskjellige.

Foruten å bruke de medfølgende «templates» som etterligner kjente kunstnere, kan man lage sine egne, unike templates, hvor man selv definerer størrelsen og utseendet på penselstrøkene, hvilke farger man vil ha i paletten, antall strøk og mye mer. Dette er det mest interessante ved hele programmet. Man vil jo helst ikke å etterligne andre, men selv skape noe unikt.

Når jeg skal lage min egen template, begynner jeg med å lage en mengde penselstrøk. Jeg trenger 100 forskjellige strøk i alt, 50 store for underlagsmaling og 50 mindre for detaljmaling. Programmet ønsker dem plassert i et rutenett på 10 x 10 kvadrater à 300 piksler hver vei, dvs. en total størrelse på 3000 x 3000 piksler. Jeg ruter opp på papir 100 passe store ruter og fyller dem med penselstrøk lagd med vannfarger. Her er fem av dem:

Som nevnt skal det i alt være 100 penselstrøk. I tillegg skal de være i svarthvitt og negative. Når jeg er ferdig med å male alle strøk, skanner jeg dem inn i PC-en og justerer størrelsen, gjør det hele om til negativt etc. Til slutt har jeg alle 100 strøk på plass:

Neste skritt er å lage fargepaletten, én farge for hvert penselstrøk, med andre ord 50 farger for underlagsmaling og 50 for detaljer, og fargene skal inn i et tilsvarende rutenett. Fargevalget avhenger selvsagt av hva slags motiver man har tenkt å jobbe med. Det finnes nettbasert programvare (Colors Palette Generator) som henter ut de vanligste fargene i et bilde. Er man inspirert av Edvard Munch, kan man f.eks. kjøre et foto av et av maleriene hans gjennom dette programmet og få ut de 49 mest brukte fargene i maleriet. Men akkurat nå sier vi at jeg ønsker at min egen template skal kunne gjengi flest mulig av fargene i naturen. Derfor lager jeg denne gangen en fargepalett som ser slik ut, og som kan gjengi det meste:

Når både penselstrøk- og palettfilen er ferdige, skal de hentes inn i Dynamic Auto Painters templateeditor. Her må jeg foreta en rekke innstillinger, bl.a. forholdet mellom antall underlagsstrøk og detaljstrøk, antall strøk i alt, om fargene skal være tørre eller våte (eventuelt hvor våte) og mye mer. Når alt er ferdig innstilt og lagret, dukker min egen template opp i programmet sammen med Monet, Cézanne og de andre og er klar til bruk. Jeg har kalt den Colorful, siden den er ment å produsere fargerike bilder og også skal distribueres til det internasjonale miljøet av DAP-brukere, som gjerne deler egenproduserte templates med hverandre.

Jeg henter et av mine fotos fra Grünerløkka i Oslo inn i programmet for å teste templaten:

Jeg klikker på startknappen og ser hva som skjer. Bildet forsvinner fra skjermen og jeg kan se at programmet  begynner å gjenskape det strøk for strøk, i full fart.  Jeg lar programmet male ca. 15 000 strøk før jeg klikker på stoppknappen, og resultatet blir dette:

Et utsnitt viser strøkene, som har sin opprinnelse i dem jeg i sin tid malte på papir med vannfarger:

Som regel må jeg la programmet «male» bildet en rekke ganger før jeg er fornøyd, med justeringer både her og der. Og av og til må også originalbildet justeres først. Så det er ikke bare å laste det inn og klikke. Og for å få et bra resultat må selvsagt også utgangspunktet være det. Et dårlig foto blir ikke til et bra maleri ved å kjøres gjennom Dynamic Auto Painter, snarere tvert i mot.

Når jeg omsider er fornøyd med resultatet etter å ha studert det i alle detaljer, overføres bildefilen til et laboratorium i Tyskland, hvor den overføres til lerret og spennes opp på blindramme. Noen dager senere mottar jeg den og avslutter det hele med å påføre ferniss. Selv om Fuji garanterer at bildene skal holde i 100 år, synes jeg det gir ekstra trygghet med litt ferniss utenpå. I tillegg blir overflaten på bildene mer lik ekte oljemalerier, og fargene kommer klarere fram.

Noen måneder senere kan jeg slå fast at Colorful har slått godt an i miljøet, og nedenfor er et ferskt eksempel, lagd av en bruker bosatt i India:

Edward Hopper

Når det gjelder inspirasjonskilder kommer jeg ikke utenom Edward Hopper. For rundt 12 år siden så jeg et program om hans berømte maleri Nighthawks (ovenfor) på NRK, og etter det var jeg solgt. Da jeg en tid senere bygde en virtuell verden i Active Worlds-systemet (stamfaren til Second Life og liknende virtuelle 3-D-systemer på nettet), bygde jeg der et galleri med utelukkende bilder av Edward Hopper. Her kunne man la avataren rusle rundt i galleriet og klikke på bildene for å få informasjon om dem.

Mange år senere begynte jeg med digitalmaleri. Programmet jeg bruker, inneholder en rekke «templates»  som simulerer stilen til f.eks. van Gogh, Monet, Klimt osv., og  gir også brukeren mulighet til å utvikle sine egne templates. Noe av det første jeg gjorde, var å prøve å lage en template som simulerte Hoppers malerstil.  Fullstendig som Hopper ble ikke resultatene, så jeg kalte templaten bare «Edward». Den har likevel slått meget godt an i digitalmalermiljøet og er blitt lastet ned av flere hundre brukere. Senere lagde jeg også en template som prøver å simulerer en annen favorittmaler, John Constable (nevnt et annet sted). Et bilde lagd med min Edward-template:

Da Tate Modern i London hadde en stor Hopper-utstilling i 2004, dro jeg selvsagt dit for å få sett den. Om ikke teknisk, så i hvert fall motivmessig er det en viss likhet mellom bildene jeg selv lager og dem til Edward Hopper. Vi har begge ytterst få mennesker i bildene, om noen overhodet, og de som måtte være der, ser gjerne ensomme og bortkomne ut.

Andy Warhol

Da jeg tidlig på 1970-tallet for første gang kom i befatning med navnet Andy Warhol, var det ikke snakk om malerier av suppebokser eller silketrykk av den elektriske stolen, men om film. Jeg fikk se noen filmer han hadde produsert, Flesh, Heat og Lonesome cowboys, og den røffe, primitive måten de var lagd på gjorde stort inntrykk. Innholdet var minimalt, filmene var grovkornete, delvis uskarpe, med tydelige skjøter og hakk i lyden.

På den tiden var jeg selv så vidt kommet i gang med min egen filmproduksjon i super 8-format, og ble både overrasket over og inspirert av at filmer som både teknisk og innholdsmessig var minst like primitive som dem jeg kunne se i det lokale amatørfilmmiljøet, kunne bli vist verden rundt og betraktet som kunstverk. Paul Morrissey, som regisserte de beste (iallfall etter min mening) av Warhol-filmene, ble dermed en av mine to favorittregissører. Den andre, Stanley Kubrick, var hans rake motsetning på alle måter. Min første ferdige kortfilm, kalt Stoff, var sterkt inspirert av Morrissey/Warhol og ble ingen suksess i amatørfilmmiljøet. I likhet med Warhols filmer hadde den hverken hode eller hale, hadde noen slappe ungdommer i hovedrollene som junkies og var teknisk sett temmelig elendig. 

Senere har jeg sett utstillinger av Warhols popkunst i gallerier i inn- og utland, men det vil alltid være de nevnte filmene jeg først og fremst forbinder med navnet Andy Warhol.

Litt om SIRDS, SIS o.l.

SIRDS er ikke en forkortelse folk flest bruker særlig ofte; trolig aner de færreste hva den står for. Single Image Random Dot Stereograms er tredimensjonale bilder lagd av tilfeldige prikker, som eksempelet du ser ovenfor.  Moroa begynte for ca. 50 år siden, da Bela Julesz som den aller første greide å produsere 3-D-bilder lagd av tilfeldig plasserte prikker på en dataskjerm. For noen år tilbake var SIRDS i vinden og kunne kjøpes som plakater, postkort og i bokform. Men nå er det å tide med en liten og nostalgisk oppfriskning av hva dette dreier seg om. 

I motsetning til alle 3-D-filmene som vises på kinoene for tiden, er det med SIRDS ikke nødvendig med spesielle briller for å se 3-D-effekten. Til gjengjeld er det slett ikke alle som greier å se den. For mange forblir det bare en rotete ansamling fargede prikker som ikke forestiller noe som helst, uansett hvor lenge de stirrer. Mens de heldige snart oppdager at bildet ovenfor forestiller ei ku med jur og horn og hale og alt som ellers hører til ei ku. Den befinner seg midt i bildet,  halvveis vendt mot venstre, svevende foran bakgrunnen.

En liten bruksanvisning for dem som ikke har erfaring med SIRDS: Klikk på bildet så det blir større. Betrakt det fra ca. en halvmeters avstand og fokuser blikket på et punkt langt bortenfor bildet. Fokuserer du på prikkene, ser du ikke annet enn prikker. Det gjelder altså å få øynene til å se mest mulig parallelt mot et punkt et stykke unna. Og plutselig, med litt flaks, ser du at kua svever der foran den mangefargede bakgrunnen. Og når du først har greid det én gang, vil du alltid å greie å betrakte SIRDS på riktig måte og oppdage hva som skjuler seg i virvaret av farger.

Det finnes mange varianter, bl.a.  SIS (Single Image Stereogram), RDS (Random Dot Stereogram) og SIRTS (Single Image Random Text Stereogram eller ASCII stereogram). Nedenfor ser vi et eksempel på en SIS. Her har jeg brukt et bakgrunnsmønster av sommerfugler istedenfor tilfeldige prikker. Og motivet som svever foran, er en tromme og et par trommestikker.

Disse bildene lagde jeg med gratisprogrammet Stereogram Maker 2.1. De er kun interessante hvis man ser 3-D-effekten i dem. Hovedutfordringen for den som ønsker å jobbe kunstnerisk med denne teknologien, må være å skape bilder som er interessante og dekorative både betraktet som rene bilder og som tredimensjonale bilder.

John Constable

Når det gjelder landskapsmaleri har jeg alltid hatt sansen for John Constable. Han levde fra 1776 til 1837 og bodde  i Suffolk hvor han malte landskapene rundt hjemstedet Dedham Vale. Nærmere to hundre år etter sin død er han nå en av Englands mest kjente og populære malere, men hadde liten suksess mens han levde og solgte flere bilder i Frankrike enn i hjemlandet.

Da jeg selv begynte med maleri (riktignok på PC istedenfor den tradisjonelle måten),  forsøkte jeg snart å få malerprogrammet mitt til å imitere John Constable. Jeg fikk det vel ikke helt til, men resultatet, en  «template» som vi sier på moderne norsk og som er distribuert til andre, har slått meget godt an blant brukerne av dette programmet. Det er morsomt å tenke å at folk rundt i verden nå lager digitale landskapsmalerier med mine personlige,  innskannede penselstrøk og min egenutviklede fargepalett.

Nedenfor et eksempel på et digitalt landskapsbilde lagd med min «Constable-template». Originalfotoet er fra Suffolk og «lånt» fra nettet, siden jeg dessverre aldri har vært på de kanter av England. Men jeg vurderer å ta en tur dit og vandre i John Constables fotspor en gang!

Andrea Mantegna

En av mine store favoritter blant de klassiske malere er Andrea Mantegna, som ble født i 1431 i Padova og døde i 1506 i Mantova. Han var sterkt inspirert av billedhuggeren Donatello, noe som kommer til uttrykk i mange malerier hvor  han oppnår en nesten tredimensjonal relieffvirkning. Det var spesielt dette som gjorde at jeg ble oppmerksom på ham under et galleribesøk for noen år tilbake. Maleriet til høyre, Cristo morto,  kan sees i Pinacoteca di Brera i Milano. Jeg har også sett malerier og fresker av ham i fødebyen Padova.

Tegningen ovenfor finnes i British Museum og er tegnet i tre bruntoner. På litt avstand ser den ut som et relieff hogd ut i marmor.