Mediachance

Det ser ut til å være et aksiom at man ha Adobe Photoshop for å bearbeide bilder og Adobe Premiere Pro for å arbeide med videoredigering. Så langt har jeg greid meg tålelig bra uten noen av delene, enda jeg har bearbeidet atskillige tusen bilder og redigert en smule video. Det finnes et utall alternativer til Adobe-produktene som hverken koster skjorta eller har en høy læringsterskel. For noen få siden kom jeg over det kanadiske firmaet Mediachance, som stort sett er et énmannsforetak og drives av programmereren Roland Voska, tidligere polakk og kjent som Oscar blant venner.

Mest kjent er nok Mediachance for DVD-redigeringsprogrammet DVDlab Pro, som er noe av det mest avanserte man finner til hjemmebruk.

Selv har jeg hatt mest glede av Dynamic Photo HDR, som redder kontrastrike bilder og får fram detaljer i skyggepartiene man knapt ante var der. Digitalkameraer, spesielt de kompakte, har et elendig dynamikkområde i forhold til øyet. Ved motiver med store kontraster, som i solskinn, må man velge mellom å la det gro igjen i skyggene eller få høylysene overeksponert – eller eksponere midt på treet slik at hverken skygge eller høylys blir helt perfekt. Med Dynamic Photo HDR kan man få fram detaljer i hele bildet:

Originalbildet til venstre  er blitt eksponert etter den lyse himmelen, og dermed har kirken (Sagrada Familia i Barcelona) blitt altfor mørk. Prøver man å forbedre dette ved å lysne bildet, vil kirken kanskje bli bra, men himmelen vi bli helt hvit. Med HDR-programvare kan man lysne mørke partier og beholde de lyse uendret, eller endog la dem bli mørkere. Som man ser på bildet til høyre, har himmelen fått mer struktur og er blitt mye mer interessant enn den var på originalbildet. I tillegg har løvverket blitt friskt grønt istedenfor svart, og alle andre detaljer er blitt langt tydeligere enn på originalen. Rent generelt vil nesten alle bilder bli klarere og mer spennende ved behandling i Dynamic Photo HDR. Grå skyer får struktur, mørk vegetasjon blir seende grønnere og mer innbydende ut.

Dynamic Auto-Painter er min andre favoritt. Med dette spennende programmet kan man lage malerier på PC-en. Man mater inn et foto og velger en av de mange malerstiler som følger med programmet, justerer kanskje et par parametere – og  noen minutter senere har man noe som minner om f.eks. van Gogh eller Monet eller er i en stil man selv har utviklet. Man kan skanne inn sine egne penselstrøk og utvikle sin egen  fargepalett og dermed lage sin egen, helt unike stil om man vil.

 

Photo Reactor er et meget særpreget bildebehandlingsprogram hvor man opererer med noder istedenfor layers. Her skal man kunne få til hva som helst, også ting som Photoshop ikke vil være i stand til. Dette programmet er for de mer avanserte. Her kan man også lage sine egne effekter hvis man behersker C/C++.

Photo Blend er et spennende program hvor man kan sette sammen nye bilder av deler av andre bilder på en uhyre naturtro måte. Photo-Brush 5 er et  avansert bildebehandlingsprogram, men foreløpig uten støtte for layers, for dem som måtte trenge det. RealDraw Pro V er et meget originalt tegneprogram som kombinerer både bitmap- og vektortegning. Mediachance kan også by på et utmerket video-redigeringsprogram, Edit Studio 6, som har et ubegrenset antall lyd- og videospor og mange effelter. Og foruten alt dette finner man bl.a. programvare for å lage sømløse teksturer og litt av hvert ellers på Mediachances hjemmeside:

http://www.mediachance.com/

Digitale penselstrøk

Datagrafikk kan være så mangt. Det kan defineres som kunstnerisk utførte arbeider som er framstilt ved hjelp av en datamaskin.  Selve motivet kan tilvirkes på mange forskjellige måter. Man kan tegne på skjermen, enten ved hjelp av en slags penn som trykkes mot en digitaliseringsplate eller ved hjelp av en mus. Mange bruker fotos, tradisjonelle tegninger, 3-D-grafikk eller video som utgangspunkt. Materialet overføres til datamaskinen for videre behandling, ofte i Photoshop. Marianne Heske var en pioner på området i Norge og lagde digre silketrykk av enkeltbilder tatt med videokamera.

Her skal jeg fortelle litt om en av teknikkene jeg bruker til å lage mine digitale malerier. Jeg kaller dem det, siden de er framstilt digitalt og til forveksling ligner på malerier. Jeg har en mengde programvare tilgjengelig, men den viktigste i denne prosessen er Dynamic Auto Painter. Dette programmet kan (iallfall til en viss grad) simulere teknikken til en mengde kjente kunstnere, som Monet, van Gogh, Cézanne med flere.

I eksemplet til venstre har jeg funnet et solsikkefoto på nettet og latt programmet gjenskape bildet i henholdsvis van Goghs og Monets ånd. Hvorvidt det er blitt en vellykket imitasjon av de nevnte kunstnere, kan selvsagt diskuteres. Man kan iallfall se at de er temmelig forskjellige.

Foruten å bruke de medfølgende «templates» som etterligner kjente kunstnere, kan man lage sine egne, unike templates, hvor man selv definerer størrelsen og utseendet på penselstrøkene, hvilke farger man vil ha i paletten, antall strøk og mye mer. Dette er det mest interessante ved hele programmet. Man vil jo helst ikke å etterligne andre, men selv skape noe unikt.

Når jeg skal lage min egen template, begynner jeg med å lage en mengde penselstrøk. Jeg trenger 100 forskjellige strøk i alt, 50 store for underlagsmaling og 50 mindre for detaljmaling. Programmet ønsker dem plassert i et rutenett på 10 x 10 kvadrater à 300 piksler hver vei, dvs. en total størrelse på 3000 x 3000 piksler. Jeg ruter opp på papir 100 passe store ruter og fyller dem med penselstrøk lagd med vannfarger. Her er fem av dem:

Som nevnt skal det i alt være 100 penselstrøk. I tillegg skal de være i svarthvitt og negative. Når jeg er ferdig med å male alle strøk, skanner jeg dem inn i PC-en og justerer størrelsen, gjør det hele om til negativt etc. Til slutt har jeg alle 100 strøk på plass:

Neste skritt er å lage fargepaletten, én farge for hvert penselstrøk, med andre ord 50 farger for underlagsmaling og 50 for detaljer, og fargene skal inn i et tilsvarende rutenett. Fargevalget avhenger selvsagt av hva slags motiver man har tenkt å jobbe med. Det finnes nettbasert programvare (Colors Palette Generator) som henter ut de vanligste fargene i et bilde. Er man inspirert av Edvard Munch, kan man f.eks. kjøre et foto av et av maleriene hans gjennom dette programmet og få ut de 49 mest brukte fargene i maleriet. Men akkurat nå sier vi at jeg ønsker at min egen template skal kunne gjengi flest mulig av fargene i naturen. Derfor lager jeg denne gangen en fargepalett som ser slik ut, og som kan gjengi det meste:

Når både penselstrøk- og palettfilen er ferdige, skal de hentes inn i Dynamic Auto Painters templateeditor. Her må jeg foreta en rekke innstillinger, bl.a. forholdet mellom antall underlagsstrøk og detaljstrøk, antall strøk i alt, om fargene skal være tørre eller våte (eventuelt hvor våte) og mye mer. Når alt er ferdig innstilt og lagret, dukker min egen template opp i programmet sammen med Monet, Cézanne og de andre og er klar til bruk. Jeg har kalt den Colorful, siden den er ment å produsere fargerike bilder og også skal distribueres til det internasjonale miljøet av DAP-brukere, som gjerne deler egenproduserte templates med hverandre.

Jeg henter et av mine fotos fra Grünerløkka i Oslo inn i programmet for å teste templaten:

Jeg klikker på startknappen og ser hva som skjer. Bildet forsvinner fra skjermen og jeg kan se at programmet  begynner å gjenskape det strøk for strøk, i full fart.  Jeg lar programmet male ca. 15 000 strøk før jeg klikker på stoppknappen, og resultatet blir dette:

Et utsnitt viser strøkene, som har sin opprinnelse i dem jeg i sin tid malte på papir med vannfarger:

Som regel må jeg la programmet «male» bildet en rekke ganger før jeg er fornøyd, med justeringer både her og der. Og av og til må også originalbildet justeres først. Så det er ikke bare å laste det inn og klikke. Og for å få et bra resultat må selvsagt også utgangspunktet være det. Et dårlig foto blir ikke til et bra maleri ved å kjøres gjennom Dynamic Auto Painter, snarere tvert i mot.

Når jeg omsider er fornøyd med resultatet etter å ha studert det i alle detaljer, overføres bildefilen til et laboratorium i Tyskland, hvor den overføres til lerret og spennes opp på blindramme. Noen dager senere mottar jeg den og avslutter det hele med å påføre ferniss. Selv om Fuji garanterer at bildene skal holde i 100 år, synes jeg det gir ekstra trygghet med litt ferniss utenpå. I tillegg blir overflaten på bildene mer lik ekte oljemalerier, og fargene kommer klarere fram.

Noen måneder senere kan jeg slå fast at Colorful har slått godt an i miljøet, og nedenfor er et ferskt eksempel, lagd av en bruker bosatt i India: