Andy Warhol

Da jeg tidlig på 1970-tallet for første gang kom i befatning med navnet Andy Warhol, var det ikke snakk om malerier av suppebokser eller silketrykk av den elektriske stolen, men om film. Jeg fikk se noen filmer han hadde produsert, Flesh, Heat og Lonesome cowboys, og den røffe, primitive måten de var lagd på gjorde stort inntrykk. Innholdet var minimalt, filmene var grovkornete, delvis uskarpe, med tydelige skjøter og hakk i lyden.

På den tiden var jeg selv så vidt kommet i gang med min egen filmproduksjon i super 8-format, og ble både overrasket over og inspirert av at filmer som både teknisk og innholdsmessig var minst like primitive som dem jeg kunne se i det lokale amatørfilmmiljøet, kunne bli vist verden rundt og betraktet som kunstverk. Paul Morrissey, som regisserte de beste (iallfall etter min mening) av Warhol-filmene, ble dermed en av mine to favorittregissører. Den andre, Stanley Kubrick, var hans rake motsetning på alle måter. Min første ferdige kortfilm, kalt Stoff, var sterkt inspirert av Morrissey/Warhol og ble ingen suksess i amatørfilmmiljøet. I likhet med Warhols filmer hadde den hverken hode eller hale, hadde noen slappe ungdommer i hovedrollene som junkies og var teknisk sett temmelig elendig. 

Senere har jeg sett utstillinger av Warhols popkunst i gallerier i inn- og utland, men det vil alltid være de nevnte filmene jeg først og fremst forbinder med navnet Andy Warhol.

Litt om SIRDS, SIS o.l.

SIRDS er ikke en forkortelse folk flest bruker særlig ofte; trolig aner de færreste hva den står for. Single Image Random Dot Stereograms er tredimensjonale bilder lagd av tilfeldige prikker, som eksempelet du ser ovenfor.  Moroa begynte for ca. 50 år siden, da Bela Julesz som den aller første greide å produsere 3-D-bilder lagd av tilfeldig plasserte prikker på en dataskjerm. For noen år tilbake var SIRDS i vinden og kunne kjøpes som plakater, postkort og i bokform. Men nå er det å tide med en liten og nostalgisk oppfriskning av hva dette dreier seg om. 

I motsetning til alle 3-D-filmene som vises på kinoene for tiden, er det med SIRDS ikke nødvendig med spesielle briller for å se 3-D-effekten. Til gjengjeld er det slett ikke alle som greier å se den. For mange forblir det bare en rotete ansamling fargede prikker som ikke forestiller noe som helst, uansett hvor lenge de stirrer. Mens de heldige snart oppdager at bildet ovenfor forestiller ei ku med jur og horn og hale og alt som ellers hører til ei ku. Den befinner seg midt i bildet,  halvveis vendt mot venstre, svevende foran bakgrunnen.

En liten bruksanvisning for dem som ikke har erfaring med SIRDS: Klikk på bildet så det blir større. Betrakt det fra ca. en halvmeters avstand og fokuser blikket på et punkt langt bortenfor bildet. Fokuserer du på prikkene, ser du ikke annet enn prikker. Det gjelder altså å få øynene til å se mest mulig parallelt mot et punkt et stykke unna. Og plutselig, med litt flaks, ser du at kua svever der foran den mangefargede bakgrunnen. Og når du først har greid det én gang, vil du alltid å greie å betrakte SIRDS på riktig måte og oppdage hva som skjuler seg i virvaret av farger.

Det finnes mange varianter, bl.a.  SIS (Single Image Stereogram), RDS (Random Dot Stereogram) og SIRTS (Single Image Random Text Stereogram eller ASCII stereogram). Nedenfor ser vi et eksempel på en SIS. Her har jeg brukt et bakgrunnsmønster av sommerfugler istedenfor tilfeldige prikker. Og motivet som svever foran, er en tromme og et par trommestikker.

Disse bildene lagde jeg med gratisprogrammet Stereogram Maker 2.1. De er kun interessante hvis man ser 3-D-effekten i dem. Hovedutfordringen for den som ønsker å jobbe kunstnerisk med denne teknologien, må være å skape bilder som er interessante og dekorative både betraktet som rene bilder og som tredimensjonale bilder.

John Constable

Når det gjelder landskapsmaleri har jeg alltid hatt sansen for John Constable. Han levde fra 1776 til 1837 og bodde  i Suffolk hvor han malte landskapene rundt hjemstedet Dedham Vale. Nærmere to hundre år etter sin død er han nå en av Englands mest kjente og populære malere, men hadde liten suksess mens han levde og solgte flere bilder i Frankrike enn i hjemlandet.

Da jeg selv begynte med maleri (riktignok på PC istedenfor den tradisjonelle måten),  forsøkte jeg snart å få malerprogrammet mitt til å imitere John Constable. Jeg fikk det vel ikke helt til, men resultatet, en  «template» som vi sier på moderne norsk og som er distribuert til andre, har slått meget godt an blant brukerne av dette programmet. Det er morsomt å tenke å at folk rundt i verden nå lager digitale landskapsmalerier med mine personlige,  innskannede penselstrøk og min egenutviklede fargepalett.

Nedenfor et eksempel på et digitalt landskapsbilde lagd med min «Constable-template». Originalfotoet er fra Suffolk og «lånt» fra nettet, siden jeg dessverre aldri har vært på de kanter av England. Men jeg vurderer å ta en tur dit og vandre i John Constables fotspor en gang!

Andrea Mantegna

En av mine store favoritter blant de klassiske malere er Andrea Mantegna, som ble født i 1431 i Padova og døde i 1506 i Mantova. Han var sterkt inspirert av billedhuggeren Donatello, noe som kommer til uttrykk i mange malerier hvor  han oppnår en nesten tredimensjonal relieffvirkning. Det var spesielt dette som gjorde at jeg ble oppmerksom på ham under et galleribesøk for noen år tilbake. Maleriet til høyre, Cristo morto,  kan sees i Pinacoteca di Brera i Milano. Jeg har også sett malerier og fresker av ham i fødebyen Padova.

Tegningen ovenfor finnes i British Museum og er tegnet i tre bruntoner. På litt avstand ser den ut som et relieff hogd ut i marmor.

Marianne Heske

I en fjern fortid, dvs. på slutten av 1960-tallet, kjørte jeg to kvelder i strekk 140 km (tur-retur) for å få sett en bestemt film. Det var Stanley Kubricks makeløse «2001: A Space Odyssey», og noe av det som gjorde størst inntrykk, var den lange sekvensen helt på slutten av filmen hvor man flyr over ikke-jordiske landskaper i alle slags farger. En del år senere så jeg noen malerier med landskaper som minnet meg om landskapene i denne filmen. Det var trolig på en eller annen høstutstilling, og kunstneren var Marianne Heske.

Jeg fant etter hvert ut at hun var den første i Norge som lagde kunst ved hjelp av datautstyr og videokamera. Hun filmet landskaper med videokamera og overførte bildene til datamaskin, hvor hun bearbeidet dem og fikk resultatet trykt på silke.

Senere ble hun Norges første(?) konseptkunstner, hvor hovedverket så langt visstnok er at hun fikk flyttet et uthus fra hjembygda Tafjord til Pompidousenteret i Paris og tilbake til Tafjord i løpet av ett år. Konseptkunst er ikke helt min greie, derfor foretrekker jeg landskapsbildene hennes, også fordi de har et visst slektskap til det jeg selv jobber med.

http://marianneheske.no/

Pushwagner

I slutten av 1980-årene ble jeg en dag invitert ombord på «Shanti Devi», skuta til Axel Jensen, som lå til kai ved Aker brygge. En felles bekjent hadde vist Axel Jensen en VHS-kopi av min animasjonsfilm «Futurum simplex» fra 1984, noe som førte til at han ville diskutere et mulig filmprosjekt med meg.

Det viste seg at han under en sofa ombord hadde liggende en diger stabel med bilder jeg aldri hadde sett maken til. De var i tegneserieform, uhyre detaljrike i svart, grått og rosa og skildret en dyster framtid hvor alle gikk i takt og virket ensrettet og hjernevasket. Temaet i bildene var således meget beslektet med temaet i  min kortfilm, og det var nettopp derfor Axel Jensen hadde tatt kontakt med meg.

Han fortalte at bildene var lagd av den dengang temmelig ukjente kunstneren Hariton Pushwagner, og han lurte på om det var mulig å lage en slags animasjonsfilm av dem. Dessverre ble det ikke noe av dette prosjektet. Ikke lenge etter seilte han og hans indiske kone Pratibha til Ålefjær ved Kristiansand og bosatte seg der. Og dessverre fikk Axel Jensen få år senere den dødelige sykdommen ALS og døde i 2003.

Dette var første gang jeg hørte om Pushwagner, og det gikk nærmere 20 år før neste gang jeg hørte om ham. Det skjedde i 2008, da han plutselig ble hyllet på biennalene i Berlin og Sydney og alle begynte å skrive om ham. Og nå er han som vi alle vet blitt en av landets mest kjente og omtalte kunstnere, og det er ham vel unt etter mange års liv på skyggesiden.

http://www.pushwagner.no/