Andy Warhol

Da jeg tidlig på 1970-tallet for første gang kom i befatning med navnet Andy Warhol, var det ikke snakk om malerier av suppebokser eller silketrykk av den elektriske stolen, men om film. Jeg fikk se noen filmer han hadde produsert, Flesh, Heat og Lonesome cowboys, og den røffe, primitive måten de var lagd på gjorde stort inntrykk. Innholdet var minimalt, filmene var grovkornete, delvis uskarpe, med tydelige skjøter og hakk i lyden.

På den tiden var jeg selv så vidt kommet i gang med min egen filmproduksjon i super 8-format, og ble både overrasket over og inspirert av at filmer som både teknisk og innholdsmessig var minst like primitive som dem jeg kunne se i det lokale amatørfilmmiljøet, kunne bli vist verden rundt og betraktet som kunstverk. Paul Morrissey, som regisserte de beste (iallfall etter min mening) av Warhol-filmene, ble dermed en av mine to favorittregissører. Den andre, Stanley Kubrick, var hans rake motsetning på alle måter. Min første ferdige kortfilm, kalt Stoff, var sterkt inspirert av Morrissey/Warhol og ble ingen suksess i amatørfilmmiljøet. I likhet med Warhols filmer hadde den hverken hode eller hale, hadde noen slappe ungdommer i hovedrollene som junkies og var teknisk sett temmelig elendig. 

Senere har jeg sett utstillinger av Warhols popkunst i gallerier i inn- og utland, men det vil alltid være de nevnte filmene jeg først og fremst forbinder med navnet Andy Warhol.